Sorgen over å ha mistet en kroppsdel etter brystkreft

 

I vår hverdag er vi beriket med gode opplevelser, på både godt og ondt. Livet blir rikt når vi får lov til å hjelpe kvinner med å føle seg hele igjen ved tilpasning av brystproteser etter at de har blitt rammet av brystkreft.

Vi takler sykdom forskjellig. En kvinne kan være ekstremt glad for å ha livet i behold, mens en annen sørger mer over tapet av brystet sitt enn det å forstå at hun er eller har vært syk.

Det kan være svært sårt for mange at brystet, eller brystene ikke er der lenger. Det er ikke enklere når vi lever i et samfunn som mener at vi skal se slik og sånn ut heller. Vi forstår deg. Det er ikke det samme å se seg selv i speilet lenger, det å vise seg foran sin partner føles feil.

-Kunne jeg ikke bare se ut sånn som før.

Alt skal effektiviseres nå. Kirurgene har mer effektive og forskjellige operative inngrep etter hvordan størrelsen og omfanget er. Hvis du er i et tidlig forstadium kan du få tilbud om å rekonstrueres raskt, til og med samme dag som du skal fjerne svulsten. Men så fantastisk, er det mange som tenker. Da er det ikke noe problem.

Det er da vi stopper opp og stiller oss spørsmålet? Når skal du som kvinne få tid til å reflektere over at kroppen din er eller har vært syk.

Hodet henger ikke alltid med der hvor kroppen er. Kroppen din er syk, men hodet ditt vil ha puppen sin. Vi forstår at man ønsker det. Men med bakgrunn av det vi ser og hører så får noen reaksjon på sykdommen langt etter de erklært frisk og de sitter der med en ny pupp.

Det er veldig lett for oss og si at sånn og sånn ville jeg gjort det, hvis vi hadde blitt rammet. Det er for enkelt for oss å tenke slik, vi kan ikke si noe før vi sitter i det selv. Men en liten tankevekker i vårt moderne og effektiviserende samfunn.  

 

Vi får si som sangen til Kine Hellebust, Det handler om å leve <3